Fordi både høyre- og venstre-siden i norsk politikk i stort sett snakker om offentlig velferd blir det hele til et nullsummespill. Økte bevilgninger til barnehagene gjør at disse kan tilby større valgfrihet for sine brukere (f.eks. dagis, nattis og helgis), men på bekostning av valgfriheten til hjemmeværende pappaer. Kontantstøtten vil på den andre siden øke valgfriheten for de som ikke ønsker en statlig oppdragelse av sine barn, på bekostning av et dårligere barnehagetilbud. Derfor er spørsmålet i dagens velferdsstat vems valgfrihet som er viktigst.
En annen side av saken er selvfølgelig at noen burde sette spørsmålstegn ved hele konseptet med skattefinansiert velferd. Sann valgfrihet er å senke skatten til et minimum, og la alle bruke sine egne penger etter eget hode. Ja, den fattige vil ikke ha så mange relle valg, men vem har sagt at det er en menneskelig rettighet å kunne velge hva jeg vil gjøre med andres penger?
Inntill det skjer vil valgfrihet til syvende og sidst alltid begrenses til hva finansministern vil la oss velge mellom.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar